Snipp, snapp, snute……

Her sitter jeg i Norges tommeste klasserom.
10 dager har gått og det er med vedmod, sorg og glede jeg ser tilbake på alle timene sammen med disse fantastiske ungdommene jeg har fått lov å bli kjent med. Men mest av alt er jeg forbanna! Jeg er forbanna over hvordan Norge behandler unge mennesker, barn. Barn som har kommet hit til Norge, fordi de ønsket seg et trygt liv.

Forskning (Meyer DeMott, 2007) viser at skolen og barnehagen spiller en avgjørende rolle i flyktningers liv, både i et her og nå-perspektiv og i et langsiktig perspektiv. Som lærer står jeg overfor viktige, ansvarsfulle og svært spennende oppgaver. For elevene handler det om å få muligheten til å lære, trives og få en normalisert hverdag i sitt nye lokalmiljø. Allikevel flyttes de rundt som pakker i landet vårt. Her hos oss har de fått mulighet til å lære, de har blitt en del av hverdagen i lokalsamfunnet og de har trivdes. Vi har hatt fokus på læring, vi har sammen med frivillige i kommunen og ansatte på mottaket vært med på å gi ungdommene trygge rammer og positive erfaringer.

Vi lærere gjør det vi kan, vi gir elevene støtte, er samtalepartner, lar dem sove en time, vi trøster, gir opplæring etter beste evne og forsøker å gi ungdommene håp… Men det strekker ikke til. Avslag på avslag, mistenkeliggjøring av deres historier om hvorfor de har flyktet, redselen for 18 årsdagen og stadig flytting til nye mottak gjør skolens oppdrag umulig. Vi strekker ikke til, vi kan ikke kompensere for total håpløshet.

Hvordan kan jeg som lærer gi en opplæring som tilpasses den enkeltes behov og som bidrar til å normalisere deres hverdag? Dette var spørsmål jeg stilte meg for litt over ett år siden.. Vi har prøvd oss fram sammen og ganske mye har vi fått til… Jeg har funnet ut at jeg som lærer kan kompensere for mye, men behandlingen Norge gir disse ungdommene, gjør mitt oppdrag umulig.

Når jeg ser tilbake på dette året og alt hva vi har fått til, til tross for alle utfordringene ungdommene har stått overfor kan jeg ikke være annet enn stolt. Hos disse ungdommene som har kommet alene til Norge finnes det en kapasitet og viljestyrke som jeg aldri har sett maken til. Hvis foreldrene deres, spesielt mamma som mange av dem savner og snakker varmt om, hadde fått se alt hva disse ungdommene lykkes med, kunne de vært stolte over barna sine, på samme måte som jeg er stolt over alt hva de mestrer.

Tenk hva disse ungdommene kunne klare om de fikk muligheten til å fokusere på læring og utdannelse. I stedet går det meste av deres tankekapasitet med til å bekymre seg for framtida. “Jeg tenker bare på at jeg snart blir 18 år, da er livet mitt slutt”, “Jeg sover dårlig om natta” “Vi vet ikke, hvor er vi i morra” “Jeg har fått venner her, men nå må jeg reise igjen” “Kanskje jeg også må flykte videre til Frankrike eller andre land”

Hvis vi hadde mulighet til å ivareta den gløden, kampviljen og kapasiteten som disse ungdommene har og ført dem videre i riktig retning. Om de ble behandlet med verdighet, fikk oppleve anerkjennelse, om de kunne få utdanning og trygghet.
… Tenk da, hva de kunne ha utrettet sammen!

Jeg er lærer. Jeg ønsker meg forutsetninger til å kunne utføre jobben min på best mulig måte. Gi muligheten til å lære, trives og få en normalisert hverdag
Sammen med mine elever.