Jeg vil gjerne få takke for alle gratulasjoner. En stor takk til alle dere som følger bloggen, oppmuntrer og gir tilbakemeldinger. En ekstra takk til kollegaer som støtter og bidrar, mine ledere som lar meg få utforske og gjøre utradisjonelle ting og sist, men ikke minst alle elevene mine som har lært meg så mye og som gir meg så mye glede. Dagens fortelling er høyst personlig og jeg håper dere setter pris på den.

Nesten som et eventyr…

Det var en gang en ung dame. Akkurat som andre unge grublet hun mye over hva hun skulle bli. En dag hørte hun noen ungdommer snakke om skolen, hvor kjedelig den var og at læreren på denne skolen ikke forsto dem. Det hun hørte var alvorlig og hun tenkte at dette må det gå an å gjøre på en annen måte. Hun husket og kjente igjen sin egen skolegang, spesielt var hun opptatt av hva skolen gjorde for de elevene som ikke passet inn i skolens tradisjonelle rammer. Hun skjønte at hvis hun ville forandre ting i skolen, så måtte hun bli lærer.

Som tenkt så gjort.Hun startet på en lang reise for å nå målet sitt. Hun gikk på høyskoler, haddepraksis og hun reiste ut i verden for å lære enda mer. Hun møtte mange på veien som ga henne inspirasjon og motivasjon til å fortsette, selv om det av og til var en strabasiøs og kronglete vei. Etter hvert var hun klar for oppdraget sitt og hun kom som lærer til en stooor skole øst i landet. Der møtte hun elever og kollegaer som ga henne nyttige erfaringer på veien. Akkurat her møtte hun en elev som sa: «Du er ikke som andre lærere du, du ser meg og vet hvem jeg er» damen, som nå var en lærer tok dette til seg og hun lovet at hun aldri skulle bli helt som andre lærere.

Etter en tid, reiste hun videre. Denne gangen kom hun til en skole nord i landet. De hadde hørt om hennes ideer og i en kort tid, var hun der og delte sine erfaringer. På denneskolen møtte hun også en elev som sa: » Du er ikke som andre lærere du, du lytter til hva jeg sier»  Læreren hørte på hva gutten sa og bar det for alltid med seg i sitt hjerte.

Så var tiden igjen kommet for å reise videre. Denne gangen varte reisen i 3 år.  Hun reiste rundt i øst og vest, fra nord til syd. Hun samlet nye erfaringer og delte sine egne. Hun hadde 3 fine, lærerike år, men en dag tok også dette slutt.

Nå var hun veldig i tvil. Etter å ha reist rundt på denne måten og delt av sine erfaringer tenkte hun selv at veien måtte gå til nye steder, lenger fram, lenger opp… Hun tenkte mye på hvor veien skulle gå videre. « Skal jeg til en høyskole i vest?«,»Skal jeg bli en leder i øst?» Hun kunne ikke bestemme seg, men søkte lykke flere steder. I mellomtiden fikk hun tilbud om et kort vikariat i en liten, hyggelig by. På denne skolen hadde de fått 40 nye ungdommer. Ungdommer som kom fra fjerne land og kulturer, ungdommer som hadde drømmer, men som hadde fått livet sitt på vent i denne lille byen, ungdommer som trengte å lære et nytt språk og tilpasse seg et nytt liv. Ungdommer som var helt alene.

Læreren takket ja til vikariatet, mens hun fortsatt grublet på veien videre. Den første dagen hun møtte disse ungdommene skjedde det noe. Det var rent som et mirakel, hun så utover klassen og der møtte hun en gjeng med spente, motiverte og glade gutter.Der og da traff gløden fra disse ungdommene som piler rett i hjertet. Læreren gikk hjem og hun var full av energi og glede. Neste dag kom hun tilbake med nye ideer og opplegg for disse elevene og guttene de åpnet seg, de fortalte sine fortellinger. 

Før en uke var gått,hadde hun bestemt seg. Her skulle hun være. Hun boblet over av lykke og positiv energi, og hun trengte å dele noe av all denne lykkefølelsen med noen, derfor begynte hun å skrive en blogg. Hun oppdaget fort at mange ville lese om og høre om hennes erfaringer i dette spesielle klassemiljøet. Og slik gikk det til at den unge damen, som nå var blitt voksen ble blogger og lærer for en herlig gjeng med ungdommer.

Etter en tid la læreren merke til at ungdommer i lignende situasjoner rundt om i landet sluttet å gå på skolen og mange skoler og lærere var fortvilet. Mens på denne skolen, i den lille byen i øst fortsatte de å komme. De kom hver dag, noen dager var tunge og vanskelige, men de kom til skolen alle sammen. Så en dag spurte hun hvordan dette kunne ha seg. Da svarte elevene: » Du er ikke som andre lærere, du ser oss, du lytter til oss og du oppmuntrer oss»

Læreren husket hva de sa og hun så hvilke ressurser de hadde med seg. Her var det mange ungdommer med unike erfaringer, de kunne språk, de kunne rappe, tegne, skrive  og ikke minst fortelle. Hun ga dem mange muligheter til å få vise fram til hele landet hvem de var. 

Hun tenkte at flere lærere burde høre elevenes erfaringer derfor tok hun elevene med ut på reiserundt i landet. Der fikk de fortelle sine historier, tanker og refleksjoner rundt hva som var viktig i skolen. 
De fikk snakke med lærere, politikere, barn og unge. En dag kom de til en sal full av lærere og en av elevene reiste seg og snakket til dem.

 Han sa: » Jeg vil bare fortelle dere at denne læreren er ikke som andre lærere, hun lærte meg at alt er mulig hvis vi bare prøver» Og så fikk hun navnet Zupertone.

Elevene gikk videre,nye elever kom til. Zupertone husket alt hun hadde lært på sin vei og for hver ny klasse, lærte hun nye ting. Hun fortsatte å dele alle sine erfaringer og gode opplevelser med alle som ville høre og lese. Jobben var krevende, men hun fikk så mye positiv energi tilbake fra lærere rundt om i landet og selvfølgelig alle elevene at hun aldri kunne tenke tanken på å slutte.

Så skjedde det at det skulle deles ut en pris for Fabelaktig formidling i landet, mange ble foreslått og noen mente Zupertone var en verdig kandidat. Juryen satte seg sammen og de sa:

«Denne læreren er ikke som andre lærere; hun er kreativ og innovativ, hun verdsetter mangfoldet og anerkjenner elevene, hun er med på å utvikle norskfaget og hun knytter læring til identitet, språk, kultur og samfunn. Denne læreren må vi hedre» Og det året fikk Zupertone prisen for fabelaktig formidling.

Hun prøvde å takke alle sine følgere og støttespiller ved å gi dem denne fortellingen. Og hun håper hun kan fortsette å inspirere enda flere gjennom bloggen sin.


Tone Evensen

Jeg er lærer på grunnskole for voksne og deler dagen med 16 fantastiske gutter mellom 15 og 18 år. De lærer norsk og jeg lærer pashto og dari. Hvis noen lurer, kan jeg melde om motiverte, høflige, blide gutter med mye humor. Målet mitt som lærer har alltid vært å bidra til best mulig læringsutbytte for alle elever. Jeg ser på hver elev som en ressurs i klasserommet og gjør mitt beste for å lære hver og en av dem å kjenne. De siste 3 årene har jeg jobbet på Nasjonalt senter for flerkulturell opplæring (NAFO). Der har jeg jobbet med å utvikle læringsressurser og holdt en rekke kurs for lærere og skoleledere rundt om i Norge.

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

%d bloggere liker dette: