For et år siden kom jeg til Mølla og der traff jeg en fantastisk gjeng med gutter. Gutter med håp og drømmer om en trygg framtid. Gutter med læringslyst og pågangsmot. Jeg skulle bare være på mølla en kort stund, men allerede etter ei uke med dere var jeg fortapt.

Jeg startet å skrive blogg, fordi jeg ville formidle til andre lærere den gleden det ga meg å jobbe med dere. Denne bloggen har blitt en dokumentasjon på et år av livet deres. Et år fylt av gleder og sorger, oppturer og nedturer. Men dere står fortsatt oppreist og jeg beundrer dere for det.
Allerede første gangen jeg besøkte dere på mottaket tenkte jeg at dere måtte være veldig tålmodige. Hvis jeg skulle bli plassert på Brumund, sammen med 40 andre mennesker, aldri ha alenetid og få muligheter for å komme meg ut ville jeg sannsynligvis blitt gal etter to uker. Men dere holdt ut og sakte, men sikkert kom våren og dere kom dere lettere ut og ned til Brumunddal, noen på fotball og andre til stranda.

Vi reiste på tur til LIAtunet i Elverum og dere viste fram hvilke kvaliteter som bor i dere. Margrethe og de andre var mektig imponert over arbeidskapasiteten, høfligheten og den inkluderende holdningen dere viste. Senere på våren laget vi dragekurs for 5. klasse på Kirkenær skole og igjen kunne jeg avslutte dagen som den stolteste læreren i Norge.

Sommeren kom, jeg traff stadig mange av dere på koigen, på biblioteket og ute i byen. Jeg fikk være med til Tusenfryd og noen av oss var på Prøysenfestival.
Noen dager var tunge å komme igjennom, men dere har alltid vært positive og levert 110% når vi har vært ute på tur. Derfor var det ikke noe problem å planlegge nye, spennende prosjekter. Men høsten ble tung for mange. I september måtte flere av dere flytte til nye mottak og det var vanskelig å takle både for de som reiste og de som fikk bli. Kort tid etterpå sto mange av dere foran 80 sjuendeklassinger på Fagerlund og fortalte om hvordan det er å vokse opp i et land med krig og diskriminering, hvorfor mennesker velger å reise fra familien sin, hvordan deres egen reise var og viste deres egen dokumentarfilm om hvordan det er å bo på et mottak i Ringsaker når vennene dine blir flyttet, nærmest fra en dag til en annen. Dere viste et utrolig mot og en styrke den dagen. Dere svarte klokt på barnas spørsmål og ga dem noe å tenke på.

Dere fikk delta på valgfag i ungdomsskolen og mange knyttet enda sterkere bånd og fikk nye venner. Animasjonsfilmene dere har laget, vil komme til nytte for mange barn nå og i framtida. Dere har satt spor. Dere har satt spor i Brumunddal, i Hamar, i Oslo, i Lillestrøm, i Stavanger og kanskje enda flere plasser som jeg ikke vet om. Men jeg vet at det finnes lærere i hele Norge som har hørt om alt det fantastiske dere får til.

Mange netter var det vanskelig å sove, mange dager var det vanskelig å holde seg våken. Det kom stadig meldinger om gutter i samme situasjon som dere, som fikk avslag, som ble arrestert og tvangsreturnert. Noen av dere fikk avslag. Det ble tungt å komme seg igjennom dagene. Det er vanskelig å holde motivasjonen oppe når framtida er så usikker. Etter et år med livet på vent der det, for de fleste av dere, stor usikkerhet om hva framtida vil bringe.

Nå har altså UDI bestemt å legge ned mottaket som dere etterkvart har begynt å kalle hjem, dere må flytte vekk fra venner og ”familie” og ingenting er sikkert.
Allikevel vet jeg at dere vil reise dere igjen og igjen. Vi er ikke ferdige enda. Gjennom dette året har dere satt spor hos mange. Verger, lærere, frivillige, Redd Barna, TV2, Ringsaker blad, NAFO og selvsagt alle de flotte ungdommene dere har blitt kjent med i Brumunddal og deres familier. Jeg og alle disse menneskene som dere har berørt skal kjempe sammen med dere, vi skal si ifra høyt og tydelig at dette er ikke greit. Barn skal ikke behandles som pakker som kan sendes hit og dit.

Jeg har lært dere om menneskerettigheter, barnekonvensjonen og ytringsfrihet. Jeg skal bruke min for å si ifra om at dette ikke er greit og jeg regner med at alle som leser dette bruker sin. Vi har enda nesten 4 måneder igjen hvor vi skal lære og jobbe sammen. Sammen skal vi si fra så høyt vi kan og dere skal få vise enda mer av hvem dere er.

Tusen takk for alt dere har lært meg så langt. Dette har vært det viktigste året i livet mitt. Jeg kommer alltid til å bære en liten bit av hver eneste en av dere i hjertet mitt. 1000 klemmer og masse kjærlighet.


Tone Evensen

Jeg er lærer på grunnskole for voksne og deler dagen med 16 fantastiske gutter mellom 15 og 18 år. De lærer norsk og jeg lærer pashto og dari. Hvis noen lurer, kan jeg melde om motiverte, høflige, blide gutter med mye humor. Målet mitt som lærer har alltid vært å bidra til best mulig læringsutbytte for alle elever. Jeg ser på hver elev som en ressurs i klasserommet og gjør mitt beste for å lære hver og en av dem å kjenne. De siste 3 årene har jeg jobbet på Nasjonalt senter for flerkulturell opplæring (NAFO). Der har jeg jobbet med å utvikle læringsressurser og holdt en rekke kurs for lærere og skoleledere rundt om i Norge.

Legg inn en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

%d bloggere liker dette: