Hvordan takler vi de vanskelige dagene?

Vi er akkurat som en ball som kastes rundt

Dette sa en av mine elever, når han fikk beskjed om at han skulle flytte til den andre siden av landet. Han var en av de heldige, han fikk hele helgen til å forberede seg.

Hvordan takler vi dette sammen? Disse tålmodige, modige, sterke og fantastiske, unge guttene jeg har blitt kjent med gjennom 6 måneder, får igjen livene sine snudd. Noen må flytte fra vennene sine og et nærmiljø hvor de endelig har tatt sjansen på å senke skuldrene og føle en viss trygghet. Andre opplever at deres bestevenner, støttepersoner og romkamerater gjennom lang tid, flyttes langt vekk. Ingen får tid til å bearbeide følelser eller forberede seg, når de brått og uten varsel blir sendt videre til andre mottak. Å bestige fjell, eller ta seg ned Besseggen blir smått i forhold til hva disse guttene må igjennom av prøvelser. Denne bloggen skal på ingen måte være noen klagemur, men jeg spør meg selv om de som sitter å tar disse avgjørelsene ville utsatt sine egne barn for dette?

Jeg har verdens beste jobb, men noen dager er tunge å komme igjennom.

Tidlig i høst så jeg mange innlegg på facebook om bursdagskalender, og ulike aktiviteter for å markere den store dagen i klassen. Jeg bladde fort forbi. I vår klasse er det få som har noe forhold til bursdagsfeiring. Fødselsdatoen har de fleste blitt tildelt ved ankomst til Norge, noen har fått nye fødselsdatoer underveis på bakgrunn av UDIs alderstesting og for de fleste er spesielt 18 års dagen en dag de frykter. Jeg fikk allikevel bruk for noen av ideene som ble delt, da jeg på torsdag kveld fikk beskjeden om at til sammen 9 elever fra de to klassene våre skulle ha sin siste skoledag på fredag. Alle planer som var for fredagens timer måtte kastes og jeg måtte tenke nytt. Ideene fra bursdagsmarkeringene kom plutselig til nytte.

Fredag ble en vanskelig dag for mange, men det var også godt på mange måter. Alle elevene fikk skrive en hilsen med på veien til de som flytter. Vi gjorde selvsagt ekstra stas på disse fem og det ble rom for både tårer og latter. Sammen så vi på kartet for å lokalisere de nye bostedene, vi fant også bilder og små filmsnutter som iallefall læreren synes var betryggende. Heldigvis er det rom for følelser i vårt klasserom og jeg tror vi skal innføre fredagsklemmen på timeplanen.

Etter lunsj leste vi første kapittel av Brødrene Løvehjerte, og det ble også en sterk opplevelse denne dagen. Innlegg om hvordan vi jobber med teksten må dere vente på. men jeg kan røpe at vi snakket en del om hva vi er redde for og hva det betyr å være modig.

Noen ganger må man gjøre ting man egentlig ikke tør, ellers er man ikke noe menneske, men bare en liten lort.

(Jonathan Løvehjerte i Astrid Lindgrens bok; Brødrene Løvehjerte)

I dag, mandag, var det mange tomme pulter i klasserommet og dette preget alle sammen. Mange av elevene sørger over å ha mistet vennene sine. Jeg savner også alle elevene som har reist, men det er viktig å huske at de som er igjen, trenger støtte og oppmuntring nå.

Og når denne hilsenen kom på facebook, så kom det en liten tåre.

Jeg er veldig heldig fordi jeg hadde som deg lærer i skolen. Jeg lært mye tink fra deg for eksempel jeg lært fra deg at hvordan vi være snill med folk, respekt hverandre og tusen takk fordi du lært dette tink for meg

(elevstemme)

Jeg er veldig glad for at elevene har fått med seg det viktigste av det jeg har å lære bort, og det er umulig å ikke bli rørt av dette og flere andre tilbakemeldinger fra elevene. Jeg ønsker av hele mitt hjerte at alle de som har reist får det bra dit de kommer.

Vi skal selvsagt holde kontakten med alle som har reist. I dagens samfunn har vi heldigvis muligheter for kommunikasjon. Klassen skal selvsagt skrive brev, vi skal bruke skype og facebook som positive tilskudd til undervisningen.

Så til alle de fine elevene mine (Jeg vet at noen av dere leser bloggen)