Fra en dag til en annen kan tilværelsen for en enslig mindreårig ungdom knuses. Hvordan tenker en 17-åring som får vite at han om et år kommer til å sendes til Afghanistan, uavhengig av hvor han har vokst opp og hva han gjør i tiden fram til han fyller 18 år? Hvordan påvirkes hverdagen til en ungdom som har blitt fratatt alt håp? Vi som skriver dette er lærere som føler et behov for å heve våre stemmer.
Vårt oppdrag som lærere er å ivareta disse barna på samme måte som vi ivaretar alle barn i den norske skolen. Vi skal ruste barn og unge til å møte livets oppgaver, gi dem meningsfull undervisning og opplæringa skal bygge på et menneskesyn som legger til grunn at alle elever er likeverdige og at menneskeverdet er ukrenkelig. For elevene handler det om å få muligheten til å lære, trives og få en normalisert hverdag i sitt nye lokalmiljø. Den flyktningepolitikken som drives i Norge nå, er på ingen måte forenelig med vårt arbeid, og derfor må vi si fra. Vi krever at Norge stopper utsending av barn til Afghanistan!
Signer oppropet http://www.opprop.net/emb/159608
1 kommentar
fiflikk · november 20, 2016 11:05 am
Staten går rundt seg selv. Lærere er pålagt å gi opplæring så lenge barn og unge skal være i landet i mer enn 3 mnd. De har krav på norskopplæring og tilrettelagt undervisning tilsvarende læringsmålene i kunnskapsløftet. Det at staten sender unge ut av landet igjen går også ut over lærerne. De har jobbet og slitt for å tilrettelegge undervisningen best mulig for disse elevene, også skal alt være før ingenting? Hvis barn og unge først har kommet inn i systemet burde de få muligheten til å fortsette, så de ikke føler de blir dyttet og brukt, frem og tilbake på som en ubetydelig plastpose.