Jeg sitter her å ser på et bilde av deg. På bildet ser jeg en smilende gutt sammen med andre jevnaldrende. Alle guttene, du også, lener seg ivrig fram og jobber med en skoleoppgave. Du holder en blyant i hånda og er del av et gruppearbeid.
Jeg husker godt denne dagen og dette bildet, fordi det var et sjeldent øyeblikk. Blar jeg videre i bildene ser jeg det triste i øynene dine, ensomheten. For bilder lyver.
Kjære 19 år gamle gutt, jeg kjente deg ikke så godt, men jeg husker deg godt. Jeg husker øynene dine, triste, redde og av og til et lite glimt av håp. Jeg husker smilet ditt, det var sjelden, men ekte. Jeg husker hvordan du forsøkte å gjemme deg for verden. Jeg vet at du flyktet fra hjemlandet ditt allerede som 13 åring. På veien til Norge har du opplevd ting som jeg knapt kan forestille meg. Jeg vet ikke hvordan det er å være 13 år og helt alene i verden, men jeg kan forsøke å forstå det. Du kom hit, til mitt land, med sorg og håp som bagasje. Du var et barn, som måtte leve i de voksnes verden. Du var full av sår og arr, på innsiden, sår som ikke leges av seg selv.
Du orket ikke lenger usikkerheten, savnet, frykten og sorgen. Du orket ikke lenger. Du valgte å forlate livet.
De sa du ble 19 år gammel. Jeg vet ikke om alderen stemmer eller ei, men for meg var du et barn, sårbar og ensom. Kjære 19 år gamle gutt, du var den ensomste av de ensomme og den tristeste av de triste. Jeg vil aldri glemme deg.
Lykke på reisen <3
0 kommentarer