En flyktningkompetent lærer?

Lutine de Wal Pastoor, NKVTS, forsker blant annet på asylsøker- og flyktningbarn og har skapt begrepet «flyktningkompetent skole». I boka Barn, Vold og Traumer (2016) har hun skrevet kapittelet «Enslige unge flyktningers psykososiale utfordringer: behovet for en flyktningkompetent skole.»

Det har den siste tiden vært en betydelig økning i antall mindreårige asylsøkere som går på skolen her i landet (NAFO). 16 av disse er elever i min klasse. Hvordan kan jeg som lærer gi en opplæring som tilpasses den enkeltes behov og som bidrar til å normalisere deres hverdag?

Mange av disse ungdommene har opplevd flere situasjoner der det har vært fare for deres liv, kropp eller helse, både under krigen og under flukten. Mange har mistet flere av sine nærmeste og dagene veksler mellom håp, glede, savn og sorg. Nå oppholder de seg på asylmottak og hverdagen er preget av usikkerhet. Det dreier seg om sårbare barn/ungdommer som forsøker å overleve i en verden som plutselig har blitt uoversiktlig og utrygg.

Skolen en viktig arena

Han møter meg i gangen, det er en av de gode dagene. Jeg kan se at glimtet i øynene er på plass. Han er smilende, avslappet og fokusert. På dårlige dager kommer han sent, panna hviler på pulten, han unngår øyekontakt og forteller at han har sovet dårlig.

Forskning (Meyer DeMott, 2007) viser at skolen og barnehagen spiller en avgjørende rolle i flyktningers liv, både i et her og nå-perspektiv og i et langsiktig perspektiv. Som lærer står jeg overfor viktige, ansvarsfulle og svært spennende oppgaver. For elevene handler det om å få muligheten til å lære, trives og få en normalisert hverdag i sitt nye lokalmiljø.

I en artikkelserie fra læringsmiljøsenteret understrekes det at det ikke er skolens og lærerens ansvar og drive terapi. Skolen kan og skal imidlertid være med på å gi trygge rammer og god støtte. For å styrke barna er det viktig å ha fokus på resiliens, styrker og positive erfaringer.

Sunil Loona har skrevet artikkelen «barn på flukt og i krise – tiltak i skolen» Loona beskriver resiliens som forhold som virker beskyttende på individet, til tross for at det har vært utsatt for risiko. Resiliensfaktorer i individet kan for eksempel være en medfødt robusthet, gode sosiale ferdigheter, et lett temperament, selvstendighet, en god kognitiv kapasitet, kreativitet, samt mange hobbyer og interesser. En betydningsfull person som bryr seg om en, og samfunnsinstitusjoner og enkelte individer som støtter opp om barnets mestringsstrategier kan være resiliensfaktorer i nettverket. (Loona 2014).

I artikkelen henviser Loona blant annet til Magne Raundalen og Jon-Håkon Schultz,(Krisepedagogikk 2007). De sier

En betydelig mulighet for endring ligger i selve klasserommet, i samspillet med elev og lærer og blant elevene seg imellom. Det er i klasserommet eleven tilbringer mesteparten av sin tid, og her bør tiltakene gjennomføres ved hjelp av lærerne som kjenner eleven best (Raundalen og Schultz 2007:11).

Sunil Loona påpeker i sin artikkel at

Enslige mindreårige som er i en startfase med å lære seg norsk, vil ha lite felles språk med de fleste voksne de omgås til daglig. Dette kan ytterligere vanskeliggjøre deres muligheter for å verbalisere egne tanker og følelser

.

Hva kan læreren gjøre

Hvordan kan jeg så skape rom for samtaler og dialoger i en klasse der det finnes mange elever med behov for å bearbeide vonde følelser?
 
 
 
 
 
 

Lutine de Wal Pastoor gir i sin forskning noen råd til hva læreren kan gjøre?

• Skape et inkluderende læringsmiljø
• Skape tydelige regler og rutiner som bidrar til forutsigbarhet
• Veilede og oppmuntre
• Tydeliggjøre ressurser og muligheter
• Styrke motivasjon for læring og bekrefte læringspotensial
• Styrke mestring ved å ha små konkrete mål og benytte morsmål som ressurs
• Styrke samarbeid med foreldre, tospråklige lærere
• Eventuelt henvise til videre oppfølging eller behandling
• Skape rom for samtaler og dialog

Sunil Loona anbefaler i sin artikkel

• Aktiviteter som gir barnet mulighet til å uttrykke seg om sin vonde fortid; enten verbalt eller gjennom lek, rollespill, tegninger osv.
• Aktiviteter som gjør barnets nåtid så behagelig som mulig; ved at det får gjøre noe det liker og har glede av.
• Aktiviteter som skaper forutsigbarhet for barnet; gjennom faste regler, rutiner og ritualer i skolehverdagen.

I praksis

Jeg har ingen fasit, jeg er ingen ekspert på området, men jeg forsøker å være bevisst på alle disse tingene i skolehverdagen. Vi har noen faste rutiner som vi følger, vi jobber mye med å skape et godt klassemiljø der det er rom for alle. Det er rom for glede, men det er også lov å være trist, eller sliten. Da er vi der for å støtte hverandre. Jeg tar meg tid til «Mehdi» som venter til alle elevene har gått, før han tar kontakt med læreren, jeg lytter oppmerksomt når «Rahim» vil fortelle om en hendelse fra helgen, som han «glemte» å fortelle på «mandagssamlingen» hvor vi vanligvis deler disse historiene og jeg slår av en prat i gangen med «Abdullahi» og svarer på facebookmeldinger på en søndag. Jeg er oppriktig interessert i å høre om deres erfaringer fra hjemlandet og jeg er glad i språk. Gjennom å vise en ekte interesse for deres morsmål, deres interesser og deres drømmer, håper jeg at de opplever anerkjennelse fra en viktig voksenperson.
Når språket ikke strekker til så tyr vi til oppmuntrende gester og kroppsspråk.
Humor er et nyttig hjelpemiddel når man vil bygge relasjoner og i klasserommet vårt ler vi mye sammen. Vi ler mest av læreren. 
Jeg bruker mye musikk i undervisningen. Musikk er et språk som ungdom forstår. Vi hører på norsk musikk og jobber med ordforråd, innhold og lytteferdigheter. Men musikk er så mye mer, musikk er også følelser og formidling av et budskap. Fra tidligere har jeg god erfaring med å la elevene dele sin musikk med klassen, det får selvsagt denne klassen også lov til. De lærer meg å danse, de forteller om triste sanger om sorg og savn, de synger, eller de har funnet en norsk sang på egenhånd som de vil jeg skal høre.
For noen vil det å skape musikk være en mulighet til å bearbeide vonde og vanskelige følelser. En av mine tidligere elever har fått utløp for mye gjennom å skape musikk, og her kan dere høre hvordan han setter ord på en vanskelig oppvekst.

Som sagt, jeg har ingen egen forskning å vise til, men jeg prøver å følge rådene fra Loona og Pastoor hver dag. Jeg tror at det handler om å gi av seg selv, å bry seg om og undervise med hjertet. Og jeg tenker at jeg er på rett spor når jeg får slike tilbakemeldinger som dette:

Les mer:
Pastoor, L. d. W. (2012). Skolen – et sted å lære og et sted å være I K. Eide (Red.) Barn på flukt: Psykososialt arbeid med enslige mindreårige flyktninger (s. 219-240). Gyldendal Akademisk.
Pastoor, L. d. W. (2016). Enslige unge flyktningers psykososiale utfordringer: behovet for en flyktningkompetent skole. I C. Øverlien, M. I. Hauge & J. H. Schultz (Red.) Barn, vold og traumer. Møter med unge i utsatte livssituasjoner. (s. 200-219). Universitetsforlaget.
Barn på flukt og i krise, Sunil Loona 2014
Barn og unge med flyktningbakgrunn. 4 artikler fra læringsmiljøsenteret.