Dette er meg -flerspråklige ungdommer skriver rap

Rytmiske trommer og hiphop beats strømmer ut av høyttalerne og rundt bordet sitter det en gjeng med kreative gutter i full gang med å skrive. Kreativiteten og aktiviteten rundt bordet er til å ta og føle på. Hoder nikker i takt med musikken og skriverne tar hele kroppen i bruk for å koble sine tekster sammen med musikken. Her skapes magi.

I stortingsmelding 6 (2012 -2013) En helhetlig integreringspolitikk: «Å verdsette flerspråklighet og kulturelt mangfold er å anerkjenne den kompetansen mange mennesker har og å gi mulighet for at deres ressurser kommer til nytte i samfunnet». Jeg forstår dette slik at gjennom å ta i bruk mangfoldet blir dette ressurser som kan komme til nytte i samfunnet. Her har jeg samlet en gjeng som har det til felles at de liker å skrive, de ønsker å formidle et budskap og de liker musikk. De har behov for å få utløp for sine erfaringer og følelser. Gjennom å skrive tekster i denne sjangeren, hvor de kan dra veksler på hele sitt språkrepertoar vil elevene få muligheten til å uttrykke seg kreativt og skapende. De har ulike bakgrunner, forskjellige morsmål og historiene har forskjellig innhold. De er enkeltindivider, som nå skaper ny musikk i fellesskap.

Ungdommene rundt bordet bærer med seg ulike erfaringer og opplevelser fra hjemlandet. De har opplevd flere situasjoner der det har vært fare for deres liv, kropp eller helse, både under krig og på reisen til Norge. Noen har mistet flere av sine nærmeste og dagene veksler mellom håp, glede, savn og sorg. Nå oppholder de seg på asylmottak og hverdagen er preget av usikkerhet. Det dreier seg om sårbare ungdommer gjennom tekst og musikk forsøker å overleve i en verden som plutselig har blitt uoversiktlig og utrygg.

Skriveprosessen er et verktøy for å bearbeide erfaringer knyttet til det å flytte fra et land til et annet, det viser en ny studie der ungdom med kort botid i Norge deltar. Forskeren Joke Dewilde sier at «– For disse ungdommene er det viktig at skolen også skaper rom for mer spontanskriving der de kan være kreative og investere identiteten sin i teksten, uten å nødvendigvis måtte tenke på om det er korrekt norsk.» (Dewilde 2016).
Gjennom dette prosjektet forsøker vi å ta dette på alvor. Vi åpner opp for en tilnærming til skriving som har større fokus på prosessen enn det ferdige produktet. Hiphop sjangeren åpner opp for å leke med språk og sjangre. Og guttene rundt bordet identifiserer seg med denne sjangeren.

Guttene skriver på ulike språk, noen velger å kun bruke morsmålet sitt, noen veksler mellom flere språk mens andre er opptatt av at tilhørerne skal forstå budskapet og bruker morsmålet i prosessen mot en norsk tekst. Etter hvert som tekstene tar form, forsvinner noen ut i lydstudio, mens andre planlegger og filmer det som skal bli en musikkvideo.

Å lage en musikkvideo gir elevene mulighet til å eksperimentere med visuelle virkemidler for å formidle et budskap som henger sammen med budskapet i teksten. De samarbeider altså om å utvikle et audiovisuelt uttrykk som skal forsterke budskapet i tekstene.

Dewilde peker på hvor viktig det er å anerkjenne og bygge videre på elevenes samlede kommunikative repertoar, også bruddstykkene som de tar med seg inn i klasserommet, fremfor å ta utgangspunkt i perfekt konstruerte språk der målet er å bruke språket som en innfødt (Creese & Blackledge, 2010) (Dewilde 2016).
Transnasjonale literacy-praksiser kan forstås som praksiser som drar veksler på kunnskaper, identiteter og sosiale relasjoner med røtter i bestemte nasjonale kontekster, men som også overskrider nasjonale grenser. (Dewilde)

Også rent samfunnsmessig vil det være noe å hente gjennom et slikt prosjekt.

Ungdommer med kort botid representerer stemmer utenifra. Ved å lytte til hvordan verden ser ut fra deres perspektiv, kan vi få viktige innspill til forståelsen av storsamfunnet

(Dewilde 2016).

Fortsatt på vei

Enslige mindreårige asylsøkere – skriver for livet